medierunden

I dagene 21., 22., og 23. desember i fjor skrev jeg tre blogginnlegg som jeg la ut 28. desember som varsel om hvordan "Medierunden" kom til å arte seg. Den første ordinære bloggen kom 2. januar. Siden er det blitt 250 innlegg. Et år er gått, og det er blitt på tide å si farvel.

Fra første stund var det klart at dette ikke skulle være en "personlig" blogg i den forstand at jeg skulle fortelle om dagliglivets små tilskikkelser, om middagsmater og vennebesøk og klesinnkjøp og denslags, som jeg ser mengder av på blogg.no. Jeg skjønner ikke hvordan sånt kan interessere annet enn den nærmeste familie, men det er muligens min feil.

Det har vært givende for meg å måtte formulere meg om stoff som er kommet til meg gjennom ulike media. Man tvinges til, som leser og lytter og seer, å tenke grundigere igjennom sakene når hensikten er å bringe det videre og kommentere det for en offentlighet. Men: det har tatt tid. Og når man nærmer seg de 84, er det jo begrenset hvor mye tid man kan regne med til å få avsluttet andre prosjekter. På harddisken ligger det  halvferdige manus, notater til et par bøker, skisseringer av prosjekter. Det blir ikke ferdig, alt sammen. Jeg får si som Olav H. Hauge da han en "Kveld i november" så på alt det ugjorte rundt seg -

- og eg veit eg rekk ikkje mitt. / Den epleslumpen fær eg berga, kor / som er, so er i minsto ei sut kvitt.

Bloggen - årshøsten - blir liggende på nettet noen uker. Men det kommer altså ingen nye innlegg.

Takk for følget!

Willy Dahl

(Les først bloggene "Liv og lære" for to uker siden, og "Outsourcing i Vestlandets storavis" 27. oktober.)

Det føles egentlig litt uvirkelig, men også komisk: Her har jeg siden 31. august hatt et krav på Bergens Tidende på 2.000 bruttokroner, og pr. i dag, 21. desember,  har jeg ikke sett snurten av pengene.  Jeg purret altså to ganger i oktober, fikk av samfunnsredaktøren beskjed om å sende faktura (!) til BT i Trondheim (!), fikk melding om at faktura var mottatt - og så skjedde ingenting inntil jeg 29. november sendte inkassovarsel rekommandert. Da kom det svar fra et vennlig menneske (som sikkert var uten skyld i det hele) om at årsaken var at lønns- og regnskapskontoret var flyttet til Oslo (ikke Trondheim), men hun skulle sørge for at jeg fikk betaling før jul ...

Nå lider jeg absolutt ingen nød; før eller siden kommer vel disse kronene - men affæren åpner perspektiver. For det første det at det må herske et svare rot i opptil flere avdelinger i Bergens Tidende. Men for det andre, og viktigere: I miniatyr minner dette om flere saker vi har kunnet lese om de siste månedene - særlig i innsenderspaltene.

Her i Bergen har det offentlige selskapet som står for kollektivtransporten klart å bestille og ta i bruk et billettsystem som etter flere måneder endelig begynner å fungere sånn noenlunde. Programvaren holdt ikke det som var blitt lovet. Da kjører det hele seg fast; (fylkes)kommunen har ingen kompetansepersoner som kan gripe inn og ordne opp. Noen har imidlertid hatt glede av tilstanden: Alle buss- og banepassasjerene som har kjørt gratis enda de gjerne har villet betale.

I enda større perspektiv: NAV-reformen. Trygdede som venter på utbetalinger i månedsvis, brev som ikke blir besvart, telefonhenvisninger til saksbehandlere som sitter i andre byer og må forklares, omstendelig, hva saken gjelder, inntil de viser klienten videre til en .... annen by.

Sånne systemer - BTs lønningskontor, bussbillettene i Bergen, utbetalingene fra NAV - har det til felles at topp-adminstratorer har sittet med kalkulator og regnet ut at aha, her kan vi la automatikken overta og spare dyr arbeidskraft.  Det er bare det at kalkulatoren mangler taster for en spesiell funksjon: Den menneskelige faktoren.

For mer enn en mannsalder siden var jeg pr. 1. januar et år nyansatt ved et norsk universitet og fikk skattekortet to dager for seint fra det gamle likningskontoret. Altså kunne jeg ikke få januarlønnen før i februar, ble jeg fortalt. Man kunne ikke gripe inn i datasystemene.

Jeg banket på hos universitetsdirektøren og forklarte ham at jeg dessverre måtte avlyse undervisningen i januar og forsøke å få en ukebetalt jobb nede på kaiene. Han bad meg vente med avlysningen, han skulle bare ta en telefon til rette vedkommende. En stund etter ringte han opp og meddelte meg at saken var i orden. Det viste seg at det faktisk var mulig å gripe inn i systemene ...

Det er den siste dimensjonen, den overordnede menneskelige faktoren, som er forsvunnet i de fleste system-sammenhenger. Man står hjelpeløs overfor et dataprogram som forlanger å få kjøre uforstyrret.

Ennå er vi noen bråkmakere og kverulanter som  har ressurser og tålmodighet til å stå på vårt. Men også vi har våre grenser. Jeg forestiller meg en maskin, et program (ikke et menneske!) som om noen måneder krysser av et kunstig smil på harddisken: Nå har den plageånden endelig sluttet å mase om disse elendige totusen kronene ...

*

Bloggen i morgen vil inneholde en melding som forhåpentlig vil gjøre noen litt sørgmodig.

(Les først bloggen i  "Kjent, derfor kjent"  i forgårs)

Vi var i selskap lørdag. Det vil si, selskap og selskap; det dreier seg om en liten, privat klubb som med lange mellomrom samles om et godt måltid for deretter å diskutere et aktuelt emne. Denne kvelden var utgangspunktet en Dagblad-sak fra noen dager siden. Der ble et nettverk av folk som gjester hverandres fjernsynsprogrammer presentert som "Den nye kultureliten", med et påhengt spørsmål: Trenger vi en slik elite?

Klubbmedlemmene er relativt oppegående mennesker som leser bøker og aviser, hører radio, ser fjernsyn og av og til går på kino og i teater. Vi slo først fast at "den nye kultureliten" består av folk omkring de 40, mest menn, og altså med det felles trekk at de har vist fjeset på tv de siste månedene. Det siste bygget vi på indisier, ettersom det stemte for alle de som vi kunne identifisere i nettverket. Men det var ikke mange. Ingen av oss nådde opp til 30% av elitistene. Mitt personlige resultat var 10%.

Derimot visste vi om noen som ikke var med på listen. For eksempel Kjartan Fløgstad og Jon Fosse. Dermed  kan avisens tilleggsspørsmål besvares: Nei, denne "eliten" trenger vi absolutt ikke.

Nå ville tilfellet at jeg samme dag hadde fått et brev med en kalender i, noe som hadde gjort brevet så tungt og stort at det trengtes flere frimerker på det. Fire merker utgitt i anledning av at vi i år har hatt fjernsyn i 50 år her i landet.

Alle merkene var fulle av fjes som vi har sett og for de flestes vedkommende ennå ser på skjermen. Om vi ser bort fra merket med hoder fra barne-tv, der jeg bare gjenkjente Titten Tei (hvor ble det av Labbetuss?), presenterer serien tolv fjes, ni menn og og tre kvinner (jeg venter på kommentar fra Likestillingsombudet).

Altså: Fjesene, rollefigurene, er det vesentligste vi har opplevd i et halvt århundres fjernsyn - etter hva Posten.no, tidligere Postverket, mener.  Det er en institusjon som i mange årtier har lagt for dagen en enestående inkompetanse når det har gjeldt å velge ut forfattere som fortjente å komme på frimerke (det samme gjelder sikkert også for folk fra næringslivet, fra realvitenskapene, fra de frivilllige organisasjonene - jeg holder meg til det området jeg vet mest om).  Etter hukommelsen, i alfabetisk orden, forfattere som vår litterære overdommer  har vendt timmelen ned for: Olaf Bull, Olav H. Hauge, Sigurd Hoel, Gunvor Hofmo, Hans E. Kinck, Torborg Nedreaas, Sigbjørn Obstfelder, Kristofer Uppdal, J.S. Welhaven.

Vel, dette siste var et sidespor. Tilbake til hovedsaken: Det er ikke vanskelig å tenke seg en mengde motiver som kunne ha illustrert hva fjernsynet har gitt oss. Men en eller annen gluping har altså tolket tidsånden: Det vesentlige ved fjernsynet er å være der. Budbringeren er viktigere enn budskapet.

Det stunder vel nå mot et jubileum for Tv 2s flaggskip Hotel Cæsar. Hva med en frimerkeserie, kronologisk ordnet, med de kjente og kjære fjesene derfra? Merkene helst i liggende format.

Wenn jemand eine Reise tut, dann kann er was erzählen ... Når man har vært ute og reist, har man noe å fortelle. Nå altså om bokhandelsituasjonen i Heidelberg. (Se bloggen "En liten tysk storby" for tre dager siden.)

Byen er altså på størrelse med Bergen før kommunesammenslåingen i 1972, og den har, som Bergen, et universitet, som riktignok er noen århundrer eldre enn det bergenske. Byen ble ikke mye ødelagt under krigen, og det betyr at gatenettet og bebyggelsen i den eldste delen yter motstand mot både bilisme og supermarkeder. Langs den 1,7 km lange gågaten "Hauptstrasse" fant jeg 7 bokhandlere pluss et innholdsrikt antikvariat; dessuten er det flere i de mer moderne bydelene.

Ett hadde de felles: de enorme mengdene av pocketbøker, gjerne plassert i store stabler midt på gulvet. Nyutkomne innbundne bøker hadde helst sin plass oppetter veggene. I begge kategoriene dominerte oversettelsene - fra United Kingdom og USA. Faktisk var det ikke lett å finne originale tyske bøker i mengden, men rotet jeg lenge nok, f.eks,  etter krim, var det helst Fantasie og Science Fiction jeg fant av moderne tyske ting. I kioskene, særlig på jernbanestasjonen, var det også et svært utvalg av glorete hefter med søte "fyrstefortellinger" - dvs kjærlighetshistorier om fyrsten/rikmannen og kvinnen av folket, og omvendt. Merkverdig nostalgi.

Fra andre språk enn engelsk var det svensk som dominerte krimsjangeren.  Én norsk lå i hauger: Jo Nesbø. Og én dansk: Adler Olsen. Blant svenske var Stieg Larsson konge; "millennium-trilogien" om hacker-geniet Lisbeth Salander fantes i alle mulige versjoner, som bøker, som lydbøker, og som dvd'er av filmene. Dernest kom (dessverre) Camilla Läckberg, hun som er utropt som krimdronning også i Norge, hun som er flink til å skru sammen usannsynlige plot, men som ikke kan skrive. (Jeg har en mistanke om at flinke oversettere dekker over det meste av klisjeene og standardfrasene.) Men heldigvis: Der fantes også Håkan Nesser, Karin Alvtegen, Henning Mankell, min favoritt Kjell Eriksson og flere andre.

Men om nå utlendingene dominerer den delen av tilbudet, så vet tyskerne å ta vare på klassikerne sine. De var å få, i lange striper av billige, enkle serier. Trengte du et leseeksemplar av Goethes Faust eller av Heines Gedichte. kunne du være sikker på å finne det i hvilken som helst bokhandel. Prøv å gå inn i en norsk bokhandel nå i julestria og spør etter en billig utgave av  f.eks. Jonas Lies Familjen paa Gilje ! Vel, dette er urettferdig; det tyske markedet er tyve ganger større enn det norske, om vi regner med Østerrike og den tysktalende delen av Sveits, så altså er det ingen stor risiko for forlagene å sørge for at klassikerne alltid er å få.

Et trekk til ved bokhandlene i Heidelberg: De var flinke til å stille ut og lage plass for seriøse debattbøker - særlig om dagsaktuell politikk. Ikke direkte EU-fiendtlige bøker, men sterkt kritiske mot den økonomiske politikken i unionen. En meningsmåling som ble offentliggjort mens vi var der, viste da også at 56% av tyskerne vil ha D-marken tilbake. 13% var usikre, hvilket vil si at bare 31% av de spurte hadde tillit til euroen.

Så kansler Angela Merkel har en tøff jobb med å forklare at hvis medlemslandene går tilbake til nasjonale valutaer, spøker det også for den politiske siden ved unionen.

Den lovete reportasjen fra bokhandelen i Heidelberg (se bloggen i forgårs) får stå over en dag til, fordi en aktualitet presser seg frem:

NRK 1 har begynt å forhåndsreklamere for et show lille julaften. Kamera sveiper over en lang serie kjente, smilende fjes: programledere, journalister, debatt-ordstyrere, kommentatorer, noen musikere, og for alt jeg når å registrere i farten, også noen skuespillere. Felles for dem er at de har vist seg på tv i det siste, pluss at de ser inn i kamera og smiler. Sannsynligvis har de aller fleste av dem postadresse i Oslo eller nærmeste omegn. (Det er dyrt å hente folk fra provinsen til hovedstaden.)

Det denne forhåndstraileren ikke forteller oss, er hva kjendisene har tenkt å gjøre for å glede oss, kvelden før Kvelden. Jo, helt til slutt får vi vite at Trond Viggo skal steike ribbe, det blir vel gøy!  Ellers forutsetter NRK at dét at de andre i det hele tatt kommer til å være der, skal være nok til at vi benker oss foran flatskjermene i glad forventning. Tenk at vi skal få se alle disse kjente, kjære fjesene en gang til - og sammen og samtidig!

Man kunne også kalle det et eksempel på vulgær sjøldigging.

Egentlig var det meningen at dagens epistel skulle handle om besøk i tyske bokhandler og antikvariater. Men det får utstå til i morgen; en aktualitet trenger seg imellom.

Det mest oppsiktsvekkende i gårsdagens nyhetsbilde var WikiLeaks-avsløringene i Aftenposten: Norske departementsansatte (avisen bruker ordet "embetsmenn", det sikter høyt opp i gradene) har ført sin egen utenrikspolitikk og gitt amerikanerne fortrolige opplysninger om norske politikere - og om hvordan de kan påvirkes.

Det minner litt om de britiske tv-seriene "Yes, Minister" og "Yes, Prime Minister" fra noen år tilbake - i  hvert fall den første ble kjørt her i landet. Der lurte noen departements-byråkrater en enfoldig minister trill rundt og fikk ordnet sakene som de ville. Forskjellen er at det som har skjedd i Oslo, ikke er noe å le av.

Hvis det er mulig å finne en lovparagraf som dekker denne illojaliteten, bør dette bli en politisak. Men om man nå må nøye seg med en intern granskning, bør navnene på disse kannestøperne frem. Og deretter: Ut med dem. Ut fra statstjenesten. De får heller livnære seg hos vennene i den aerikanske ambassaden.

Tilbake etter en knapp uke i Heidelberg, Tyskland, en by med ca 145.000 innbyggere, altså som Bergen før kommuneutvidelsen i 1972. Universitetsby. Svært lite ødelagt under krigen, slik at gamlebyen fremstår som et museum over arkitektur før bilismen erobret europeiske byer. I motsetning til Bergen har H. beholdt trikkelinjene, men med topp moderne vogner, Langt bedre forhold for fotgjengere og syklister enn i det vanstelte Bergen.

Merkelig nok, med norske øyne, har H. ingen lokalavis. Det kommer av at i denne delen av Tyskland ligger storbyene så tett at aviser kan transporteres over et helt bynett i løpet av et par morgentimer. Til H. kom Stuttgarter Nachrichten og Stuttgarter Zeitung pluss et par andre. Å lese dem til frokost var på én måte som å bli rykket et halvt århundre tilbake: det game storformatet, en behersket typografi - overskriftene sjelden over mer enn tre spalter - og en bildebruk som gjorde tekstene til hovedsaken. Ingen svære, intetsigende fargeklatter over halve sider. Enda mer konservatisme: langt mer kulturstoff enn i f.eks. Bergens Tidende, en tydeligvis systematisk dekning av området - konserter, teater, bøker, utstillinger osv.

Men om presentasjonen var "gammeldags", så var ikke innholdet det. Begge disse Stuttgart-avisene hadde tatt konsekvensen av at etermediene oftest er først med nyhetene. Bakgrunnsstoff og kommentater var "moderne" nok, og langt grundigere når det gjaldt utenriksforhold og økonomi enn det norske aviser flest presterer.

I denne bloggen har jeg flere ganger sørget over den parabol-tallerkenen vi mistet sist vi flyttet. Gjensynet med de tyske kanalene var nesten nostalgisk: lite av all denne heseblesende og unødvendige grafikken som både NRK og TV2 innleder programmene med, men til gjengjeld et vell av saklig bakgrunnsstoff i reportasjene.

Dette får  ikke vi kabel-tittere inn i Norge, av den enkle grunn at seergrunnlaget for tysk fjernsyn er for lite til å interessere annonsører. Og det kommer igjen av en feilslått skolepolitikk gjennom flere årtier, da alt "vanskelig" skulle fjernes fra pensum, samtidig med at engelsken bredte seg. Forrige uke leste jeg i Dagens Næringsliv at det i øyeblikket bare er 158 norske studenter på master-nivå i Tyskland. Avisen var bekymret på næringslivets vegne; det er da godt at det er noen som bryr seg. Tenk om vi kunne oppleve noe sånt på kultursidene i andre norske aviser!

"Leaked US cables set off global diplomatic storm", er forside-overskriften på det siste nummeret (3.-9. desember) av the guardian weekly. Det dreier seg naturligvis om lekkasjene fra det amerikanske utenriksdepartementet, som fikk svære overskrifter også her i Norge forrige uke, med overskrifter som "pinlig" o.l.

Én kommentator i nummeret er av en annen mening. Og det er ikke hvem som helst, men den politiske journalisten og kommentatoren Timothy Garton Ash (sjekk ham på Google). I hans overskrift står det bl.a. at dokumentene som er en regjerings mareritt, er en data-fest som utdyper forståelsen av hvordan stater agerer.  Etter skumlesing av lekkasjedokumentene mener han at de som arbeider i den amerikanske utenrikstjenesten har lite å skamme seg over. Ja, i hans personlige omdømme har departementet løftet seg flere hakk.

Grunnen er at i disse fortrolige rapportene forteller de sannheter og sannheten uten omsvøp. Diplomatene trenger ikke være diplomatiske!  Det er ut fra slike rapporter at staten former sin utenrikspolitikk - med andre ord: Vi får, som lesere, en unik mulighet til å se bakom kulissene (les: høflighetsfrasene) og forstå hvordan politikk blir til.

Han er, naturligvis, ikke blind for at  sånn offentliggjøring kan ha skadelige sider, og han forsikrer at The Guardian har siktet stoffet nøye: Her skal ingenting trykkes som kan identifsere f.eks. informanter og slik bringe dem i fare. Og det er vel så: den skaden er allerede skjedd, i og med at dokumentene ligger på nettet. Taliban studerer dem sikkert nøye. (Så kan vi jo bare smile, her i landet av avsløringen i går - den at den amerikanske ambassadøren ikke har høye tanker om vårt PST. Han er jo ikke aleine om det.)

En langtidsvirkning av alle disse sannhetens øyeblikk kan bli den at vi blir enda mer skeptiske til "pressetalsmenn"s og statsråders forsikringer om ditt og datt,. Det hender litt for ofte at de er sveipt i runde, glatte formuleringer som egentlig ikke sier noe som helst.

*

Så må bloggeren igjen ta pause noen dager. Han skal ut og reise, og vil nødig slepe laptop'en med seg. Da blir det mer tilfeldig med adgang til nettet. Det kan hende det vil friste med medie-innspill fra Tyskland - titt innom om noen dager og sjekk.  I hvert fall er bloggen tilbake 16. desember, seinest.

Bergens Tidende har gjennom alle år vært skeptisk til sentralisering i hovedstaden - både når det har gjeldt offentlige og private institusjoner. Derfor kunne man mellom linjene i forrige ukers reportasje om forhandlingene mellom staten og TV 2 om betingelsene for den fortsatte driften som allmennkringkasting, merke en glede over at kanalens hovedkontor blir i Bergen.

I går, mandag, kunne avisen avsløre at de bergenske lokalnyhetene til et par av av lokalradioene blir produsert på Lillehammer. Det sitter folk der og lager "nyheter" av det de leser på nettutgavene av Bergensavisen og Bergens Tidende. Det var jo ikke dét som var meningen da de fikk konsesjon på betingelse av at de brakte lokale nyheter ...

Journalisten prøvde å skrive "objektivt", men det skinte igjennom at han (med rette!) var indignert over denne formen for nyhetsjournalistikk.

I bloggen "Outsourcing i Vestlandets storavis" 27. oktober fortalte jeg at jeg ventet på honorar for en kronikk i BT 31. august, og at jeg etter purring var blitt bedt om å sende faktura til Bergens Tidende, Trondheim.

Det kom ikke noe honorar fra Trondheim, så for en ukes tid siden sendte jeg inkassovarsel i rekommandert brev til avisen. I går kom det svar(fra en som sannsynligvis ikke har noen skyld i elendigheten) med mange beklagelser: Fakturaen skulle ikke ha vært sendt til Trondheim. "Vi har i høst gått over til nytt regnskapssystem, med regnskapsavdeling og lønningskontor i Oslo."

Så får vi se hvor lang tid det tar for et kontor i Oslo å sende oppgjør fra en bergensavis til en bergenser.

Vi har alle våre stereotypier. En av mine er at det er mer positivt ved politikere fra Sogn og Fjordane enn ved de fra resten av landet. Venstrefolk derfra er gode, frilynte målfolk. Høgrefolk er gode kulturkonservative. Ap-folk fra industristedene er gode, sindige, radikale sosialdemokrater som ikke er redd for å tale Youngstorget midt imot. Krf-ere er mer sosiale og mindre fundamentalistiske enn trosfellene eller i landet. Sp-folk er så gode at de er alt dette og mer til.

Denne stereotypien fikk et grunnskudd nå i helgen da det ble kjent at det er flertall blant fylkespolitikerne i S&F for å kutte ut tilskuddet på 900.000 kroner til bokbåten "Epos" og til bokbusser - samtidig med at de vil subsidiere NRKs delfinale i Melodi Grand Prix i Florø med det samme beløpet. Fylkesordfører Nils R. Sandal (Sp, gudbedre) mener at et slikt arrangement vil være god markedsføring for Sogn og Fjordane.

Bokbåten "Epos" er et flytende bibliotek som er et samarbeidsprosjekt mellom Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Båten går fra småsted til småsted langs vestlandskysten, der det kan være langt mellom bibliotekene. Den har stort utlån og er særlig populær blant barn og unge.

Melodi Grand Prix, eller The European Song Contest, som er det offisielle navnet, er en parade av glorifisert skvip, en samling av "låter" fremført av halvamatører som kopierer den mest åndsforlatte delen av internasjonal, kommersiell pop. Avstemningene i sluttfinalen har lite med musikalsk kvalitet å gjøre, men mye med gegrafisk naboskap - middelhavsland stemmer på hverandre og landene i Norden på sine naboer. Bokbåt og bokbusser er kulturspredning med langtidsperspektiv.

Hva i verdens slags folk er det egentlig vi velger til å stå for styre og stell her i landet? Til og med altså i Sogn og Fjordane .....